Etter en grundig gjennomgang av hele Norges offentlige utredninger (NOU) 2024:7. Norge og EØS. Utvikling og erfaringer, på 388 sider er NOREXIT av den klare oppfatning at Norge, under EØS-avtalen ikke lenger er et demokrati.
Dette er sterke ord, men kommer tydelig frem gjennom EØS-utvalgets drøfting av handlingsrommet i EØS-avtalen, under Kapittel 6: Handlingsrom: medvirkning, påvirkning og tilpasning. Her tar utredningen i liten grad tak i handlingsrommet vi har dersom Norge ønsker å reversere eller foreta endringer i et vedtak som allerede er fattet i EØS-komiteen. Dette er kritikkverdig av et Regjeringsutnevnt utvalg som burde hatt som oppdrag å vurdere fordeler og ulemper med EØS-avtalen. Det er også kritikkverdig av et utvalg å ikke referere til Stortingets egne vurderinger av EØS-avtalen, utført av Stortingets utredningsseksjon, datert 11 mars 2021 med oppdragsnummer 2021064 –Hvordan ta rettsakter ut av EØS-avtalen. Det kan imidlertid spekuleres i hvorfor det mest sentrale spørsmålet i hele EØS-vurderingen, som tydeligvis har vært av interesse for Stortinget i 2021, ikke er løftet og drøftet av det Regjeringsoppnevnte utvalget til denne NOU`en. Man kan kun spekulere i hvordan utvalget eventuelt har greid å definere seg bort fra dette:
- vurdering av konsekvenser av EØS for norske borgere,
- erfaringer med EØS-avtalen i et demokratri- perspektiv
(utdrag fra mandat NOU 2024:7)
La oss forklare hva NOREXIT legger til grunn for denne påstanden:
Handlingsrom FREM til at beslutningen er fattet i EØS-komiteen.
NOU`en belyser godt og grundig at Norge har et stort politisk handlingsrom som kan utnyttes enda bedre i prosessen før beslutninger fattes i EØS komiteen. Det er gode tilrådninger med å bygge opp mer kunnskap og kompetanse i befolkningen, ved å bruke mer ressurser gjennom større involvering, mer medvirkning og bedre påvirkning i de strategiske retninger som er viktig for å ivareta Norges interesser.
Den belyser også godt at Norge kan bruke vetoretten når det ikke er politisk vilje til å gi støtte til en rettsakt. Om Norge motsetter seg innholdet i rettsakten vil vedtaket i EØS- komiteen falle fordi det kreves enstemmighet (konsensus), og innføringen av en ny rettsakt vil ikke være mulig. Slik sett vil Norge formelt, juridisk og politisk ha et 100% handlingsrom for å bevare konstitusjonelle krav og demokratiske rettigheter frem til beslutningen er fattet.
Stortingets utredningsseksjon bekrefter også dette med følgende ordlyd i tidligere nevnte rapport:
«Konkret er det EØS-komiteen som fatter beslutning om innlemmelse av nye EU-rettsakter i EØS-avtalen, jf. EØS-avtalen artikkel 102 (1). Alle beslutninger i EØS-komiteen krever enstemmighet mellom EU på den ene siden og EFTA-statene på den annen side, jf. EØS-avtalen artikkel 93 nr. 2.»
Kapittel 6 i NOU`en fastsetter også konsekvensene for NORGE når en rettsakt er besluttet i EØS-komiteen:
«Når nye rettsakter er gjort til en del av EØS-avtalen, er rettsaktene folkerettslig bindende for Norge»
NOU`en fastsetter videre under kapittel 6 at:
«Når en rettsakt er innlemmet i EØS-avtalen, har Norge en folkerettslig forpliktelse til å gjennomføre denne i norsk rett innenfor en gitt frist, jf. EØS-avtalen artikkel 7»
Stortingets utredningsseksjon beskriver dette med følgende ordlyd i sin rapport:
«Når en EU-rettsakt først er implementert i EØS-avtalen, er den folkerettslig bindende for Norge. Norge plikter da å gjennomføre den lojalt. Dersom det ikke gjøres, vil det representere et traktatbrudd som Norge vil kunne dømmes for i EFTA-domstolen.»
Norsk selvråderett og demokrati er derfor godt bevart og godt beskyttet formelt frem til beslutningen er fattet i EØS-komiteen.
Handlingsrommet ETTER at beslutningen er fattet i EØS- komiteen
Spørsmålet som reiser seg er altså hvilket handlingsrom det til enhver tid sittende Storting har med å fatte nye vedtak som krever en reversering, eller ikke lenger være bundet av eksisterende rettsakter innenfor EØS-avtalens virksomhetsområde?
Stortingets utredningsseksjons uttrykker det på følgende måte:
«Dersom Norge ikke lengre ønsker å være bundet [altså en reversering] av en implementert EU-rettsakt, må dette besluttes i EØS-komiteen.»
Siden det kreves enstemmighet i EØS-komiteen for at et vedtak/beslutning kan fattes, vil alle medlemmer av komiteen kunne stanse et vedtak på samme vilkår som Norge og andre medlemmer har, FØR en beslutning fattes (se foregående avsnitt).
Stortingets utredningsseksjon fortsetter:
«I EØS-komiteen er det krav om enstemmighet blant EU og EØS/EFTA medlemsland jf. artikkel 93 nr. 2. Oppnås det ikke enighet [blant alle 30 landene], blir det heller ingen endring.»
Videre står det:
«Dersom Norge likevel ønsker å motsette seg den bindende rettsakten [f.eks. energipakke 3] mot EØS-komiteens beslutning, vil det utgjøre et traktatbrudd som Norge vil kunne dømmes for i EFTA-domstolen».
Stortingets utredningsseksjon summerer opp Norges handlingsrom på denne måten:
«Det er kun adgangen til å si opp [hele] EØS-avtalen som gir Norge anledning til å fri seg fra forpliktelser etter EØS-avtalen uten å komme i strid med folkeretten.»
Slik NOREXIT tolker slutningene fra denne argumentasjonen vil det medføre at handlingsrommet for alle praktiske formål ikke er til stede for en ensidig reversering av en rettsakt under EØS-avtalen.
Den eneste måten Norge kan reversere en rettsakt under EØS-avtalen er å si opp avtalen i henhold til artikkel 127 med 12 måneders oppsigelse.
Det norske demokrati er derfor en illusjon under EØS-avtalen
På denne måten vil norsk demokrati under EØS-avtalen gradvis bli overført fra norske demokratiske rammer til europeiske demokratiske rammer, som har et helt annet geografisk nedslagsfelt og demokratiske institusjonelle rammer, enn hva Norge har som selvstendig nasjon.
Det er kjent at EØS-avtalen er en dynamisk avtale. I dag ser vi at EØS-avtalen daglig blir tilført nye rettsakter inn under EØS-avtalens virksomhetsområde. Siden det ikke er et handlingsrom for Norge å reversere eller endre en rettsakt på selvstendig grunnlag innenfor EØS-avtalens virkeområde, vil derfor NORGE stadig marginalisere dagens gjenværende demokratiske rettigheter gradvis mot 0. Resultatet er at Norges selvstendighet fjernes helt og landegrensene viskes ut og innlemmes i en ny føderal stat EU over tid, som bygges opp av et annet styresett, andre institusjoner forankret i en annen politikk med andre representanter som det norske folk ikke lengre kan velge eller stille til ansvar gjennom norske valg.
Det kan spekuleres i hvorfor EØS-utredningen ikke ønsker å vurdere, analysere og informere det norske folk om Norges demokratiske utfordringer under EØS-avtalen.
Kritikken forsterkes ytterligere når utvalget velger å forutsette at «det norske demokratiet fungerer godt», uten å foreta nødvendige analyser som de selv sier under kapittel 7:
«De demokratiske konsekvensene for norsk demokrati og medborgerskap som følge av Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen, er nevnt, men ikke med i analysen».
NOU`en fastsetter at Norge har et godt demokrati etter 30 år med EØS-avtalen. Dette til tross for at det er kjent at selv EU har noen demokratiske utfordringer som de arbeider med. Det ville ha vært naturlig at EØS-utvalget i det minste hadde analysert disse demokratiske utfordringene i lys av Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. Det har utvalget altså også valgt å se bort fra.
Etter NOREXIT`s oppfatning er det oppsiktsvekkende at EØS-utvalget ser bort fra disse vurderingene, da dette er en av hovedutfordringene om de norske demokratiske rettigheter som en selvstendig nasjon blir utfordret.
En av de viktigste pilarene i et velfungerende demokrati er nettopp at et vedtak står seg inntil et nytt vedtak er fattet. Dette burde være en selvfølgelighet for et Storting som endrer sammensetning og politikk fra valg til valg basert på folkets ønsker. Dette handlingsrommet er svært viktig å få utredet siden det handler om våre barn, barnebarn og fremtidige generasjoners demokratiske rettigheter til å ha de samme valgmulighetene under den norske Grunnlov, slik som dagens generasjoner har hatt.
NOREXITs øvrige vurdering av NOU 2024:7
Norge og EØS – Utvikling og erfaring:
Slik NOREXIT tolker det legges premisset om at EU-medlemskap er idealet som grunnlag for denne NOU`en. Dette idealet blir grundig beskrevet hvordan det har fungert for Norge de siste 10 årene innenfor stort sett alle de svært omfattende politikkområder innenfor EU. NOUen avdekker rommet der EØS-avtalen ikke samsvarer med dette idealet. Tilrådningene bekrefter det. NOU`en har imidlertid store mangler når det gjelder vurdering av premisset om Norsk selvstendighet som et ideal, altså Norges utgangspunkt uten EØS-avtalen.
Det er tross alt disse to løsningene man må legge til grunn i en vurdering om hvorfor EØS-avtalen har tjent norske interesser godt eller dårlig også for vårt demokrati. Det tar ikke utvalget fatt i.
Også her kan det bare spekuleres i hvorfor utvalget ikke ønsker å foreta en fullstendig utredning når kun det ene premisset med EU-medlemskap legges til grunn for de fleste vurderingene.
Lyttet politikerne til folket i 1972 og 1994?
NOREXIT vil hevde at våre politikere ikke har respektert folkets nei til EF i 1972 og nei til EU i 1994 ved å inngå en EØS-avtale som for alle praktiske formål over tid blir innlemmet i et EU-medlemskap uten at det norske folk kan være med å utforme politikken innenfor EØS-avtalens virksomhetsområde. NOREXIT mener at NOU`en sammenfattet med Stortingets utredningsseksjons rapport viser dette.
Når utredningen samtidig viser til at det er alt for liten kunnskap om EØS-avtalen i folket gjennom stort sett alle kapitler, setter NOREXIT spørsmålstegn for hvorfor det gjennomgående i 30 år ikke har vært politisk vilje til å sette EØS saken på den politiske agendaen. Det er spesielt når EØS-avtalen er så inngripende i alle politikkområder på alle nasjonale nivå slik som utvalget bekrefter gjennom denne NOUen.
Forpliktende samarbeid blir definert som mer samarbeid – virkeligheten er mindre samarbeid.
NOREXIT legger samarbeid mellom selvstendige nasjoner som en naturlig og viktig del av alt det vi foretar oss. Samarbeid er den beste legitime muligheten for å utnytte mangfoldet i samfunnet på alle nivå, også internasjonalt. NOU`en legger premisset om at forpliktende samarbeid er sterkere enn et reelt selvstendig samarbeid. I følge NOU`en ender et forpliktende samarbeid i en folkerettslig avtale hvor Norge gir fra seg muligheten for å reversere eller endre en allerede besluttet rettsakt. Da blir Norges beslutningsmyndighet en del av et større organ der Norge ikke lengre kan bruke sin suverene stilling som selvstendig uavhengig nasjon.
Endring av de norske demokratiske rammene
De demokratiske rammene er endret for Norge og det norske folk hvor nye premisser er lagt til grunn for hvordan den folkerettslige avtalen kan endres, hvor det er flere land enn Norge som er med å fatte vedtak for å ivareta Norges interesser. I et slikt perspektiv er det naturlig at andre land vil ivareta sine interesser i balanse med Norges interesser. Kommer Norges interesser i så mye konflikt med et annet land at landet ikke ønsker å støtte opp om Norges interesser, ja da får ikke Norge gjennomslag for sine reverseringer eller endringer. Det være seg om landet har større, likt eller mindre folketall eller geografisk utstrekning i den nye sammenslutningen i EØS-komiteen. I denne sammenheng holder det at Liechtenstein med sine 40.000 innbyggere motsetter seg Norges ønsker. Da kan man heller ikke kalle nasjonen Norge for suveren. Muligheten for et reelt samarbeid og utnyttelsen av et mangfoldig samfunn er derfor for alle praktiske formål redusert i forhold til et Norge uten EØS-avtalen.
Denne utfordringen blir imidlertid berørt i forhold til de andre tilknytningsformene Storbritannia, Sveits og Canada har med EU, men man unngår altså å vurdere dette med Norges tilknytning til EØS. Igjen blir det overlatt til spekulasjoner om hvorfor EØS-utvalget har valgt å se bort fra også denne utfordringen.
Norsk demokrati er truet.
Den eneste konklusjon NOREXIT trekker ut av dette er at Norges demokrati er truet. Etter denne NOU`en er det mer tydelig enn noen gang at vi står foran en kamp om våre rettigheter – og vårt demokrati. Dette medfører at vi må øke vårt engasjement og bli mer tydelig i vårt budskap. Dette er en kamp NOREXIT vil kjempe frem mot Stortingsvalget 2025 – det er en kamp vi ikke lengre kan kjempe i de etablerte parti, men heller slik Hans Nielsen Hauge kjempet sin kamp gjennom en legmannsbevegelse som la grunnlaget for vår Grunnlov i 1814. Først da kan vi ta tilbake våre norske arbeidsmodeller, kontroll over egne ressurser og vårt eget velferdssystem.
Først da er vi i stand til å ivareta norske verdier og norske interesser.